onsdag 11. september 2013

Lykkedreperne - Keiserns nye klær, varmer som aldri før i det trekkfulle draget som spyr ut omformulert selvmedlidenhet.

Del II (den egentlige avkledning):
Lykkedreperne - Keiserns nye klær, varmer som aldri før i det trekkfulle draget som spyr ut omformulert selvmedlidenhet.

Nakent står jeg her og lar tankene igjen finne et fortolket bildet av noe som er skrevet av noen i en historisk rekke bak nuet: ...naken pinne, håper å kunne spinne, erstatning for barken som er revet bort, før vinteren kaldt dekker overflaten...

Hva er så det geniale i motfasens svingning, bare større oppmerksomhet og tumleplass i en tid fattig for annet nytt - Sommersyndromet, hvor absolutt alt har potensiale for meningsfylt fokus, sammen med gjentatte sommertemaene som så alt for ofte minner oss på livets alvor. Her fremstår både trafikkofre og drukninger som naturlige sommerelementer, hvor fokuset fort forledes igjen inn på teksten under en av de vante sommersensasajonene om forunderlige rariteter.

Det åpenbare annerledes fremstilles som det tydelige som skiller seg ut fra alle ansiktene som ser i samme retning, med taktfaste føtter i en ubevist omgivelserytme.

Motfasetrend som synlighetsprodukt, er de selvhevdende klesplagg som tres på for å nå frem til et ellers nokså numment fornøyd publikum. For i gode tider så blomstrer misnøyens rose, for det er så lett å ønske seg så mye mer overfladisk tøys, som den største nødvendighet når livet er godt.

Vinteren kommer trofast igjen og nødvendig bekledning er påkrevd for overlevelseskraften, innhold av verdi og lysende ord i en tid med mer mørke er veien som mer naturlig velges, noe det sommerlette har muligheten til å glemme når livet er lyst og lett.

Hvor naken en velger å stå ovenfor hverandre, er både bevist valgt og underbevist styrt av omgivelse og trender, et sted i mellom alt befinner egenarten seg, der hvor særpregets sjarme har utviklet seg.

Grad av glede vises nå ofte med utagerende atferd, fra ærlige smil til en mer tilgjort reaksjon, som fremstår som glede i silke eller sateng, men som er mer som samme gamle dritten, bare ny innpakning.

Grunnleggende glede er basert på fryd over å ha mat, fornøydhet med å ha ly og flotte utsikter for å sikre artens videre eksistens, alt annet er avarter og forvridd oppfattelse av glede. En form for overflate glede, hvor nivået oppleves som en forsiktig berøring av momentene som ikke har eksistensiell betydning, bare en tilgjort verdi som på en måte er festet i vedtatte verdier og trendstyrte momenter av trodd glede...

Dermed ikles nuet med ytterlag av ubeviste behover, hensiktsmessig så avdekkes virkelighetsorienteringen, når valget av "Keiserens klær" fremstår som funksjons riktige eller nakent bomskudd, når refleksjonen over artens eksistens forsøker å finne ly i plaggene som omgir skråget til livets skip.

... mitt korstog for sannferdig bekledning av oppover smilende munnviker, fortsetter på en måte i del III og IV ...